Bjørn Håkon Ordemann Semb, som nå er keeper i 5. divisjon for Majorstuen, fikk virkelig kjenne på profflivet da han var ung og fremadstormende. I 2010 og 2011 fikk han nemlig tre kamper med flagget på brystet for Norge G15- og G16!

Vi har tatt en prat med Bjørn Håkon om hans utrolige reise og karrieren, og hvordan det var å dukke opp med sekk fra FotballShop!

 Kan du fortelle om deg selv? Når begynte du med fotball?

Bjørn Håkon, bedre kjent som «Elgen», fra den akkurat passe store byen Skien. Jeg vokste opp rett ved banen, og startet i barndomsklubben Storm BK så fort gutter 6 år-laget ble opprettet. Vært innom et utvalg lokale klubber, samt Notodden FK og NTNUI i Trondheim. Etter noen år har jeg klart å bli sivilingeniør, og stortives nå som konsulent og småbarnsfar i Oslo.

> Når merket du selv at du var et stort keepertalent?

Vi spilte en guttecup i 7-8 årsalderen, hvor alle skulle rullere på å stå i mål, ettersom alle trivdes best i klynge etter ballen ute på banen. Da det ble min tur viste det seg at jeg både kunne slenge meg og holde ballen, noe som var nok til å kvalifisere som keeper resten av livet. Mer skulle det ikke til.

> Husker du hvor du var og hva du tenkte da du ble kalt opp til Norge for første gang? Kom det helt ut av det blå, eller visste du noe?

Fotball handler overraskende mye om å være på rett sted til rett tid. Jeg var på regionssamling før det første uttaket på G-15, hvor keepertreneren fra landslaget så på siste kamp.

Etter å ha ristet av nervene spilte jeg en av mine beste kamper, og fikk mitt livs mest betydningsfulle tommel opp etter kampen. Det ga håp. Den dagen uttaket skulle komme satt jeg hjemme foran PC-en og refreshet siden sikkert hundre ganger før navnet mitt dukket opp.

> Hvordan var det å representere Norge?

Å spille med flagget på brystet er noe av det største jeg har opplevd! Det var helt surrealistisk å reise rundt med «NORGE» skrevet på ryggen. At vi i tillegg var en god årgang og faktisk klarte å bite fra oss mot store nasjoner gjorde det hele enda større.

> Du fikk tre kamper, hva husker du best?

Kampen mot Frankrike i Paris er høyt der oppe, uten tvil. Men det største var nok å høre «Ja, vi elsker» første gang, med et par gråtende og stolte foreldre på tribunen. Kampen endte også med 3-0 seier og smultring mot söta bror, så det var en god start.

> Hvordan var det å møte Frankrike i allerede andre kamp, med mange verdensstjerner som Martial og Rabiot?

Haha, ironisk nok visste vi ikke hvem noen av dem var. Men vi skjønte på resultatene at de var et solid lag med gode spillere, noe vi også fikk merke i kampen. Det var nok også første gang jeg virkelig fikk kjenne på bortebane-effekten, med over tusen høylytte franske supportere på tribunen. En skikkelig kul opplevelse å se tilbake på!

> Sett i retrospekt – skulle du ønske du fikk flere, eller følte du at du «makset» ut med tre kamper?

Jeg tror nok dessverre at jeg ikke var voksen nok den gangen til å skjønne hva som krevdes for å bli værende på det nivået, og fikk litt hvilepute-preg av at jeg hadde klart å komme på landslaget. I retrospekt skulle jeg gjerne ønske at jeg hadde vært enda mer seriøs, så med det utgangspunktet skal jeg si meg godt fornøyd med to sesonger i det gjeve selskap.

> Merket du allerede da at noen av de du spilte med kom til å bli store stjerner? Du spilte jo med profiler som Trondsen, Stengel, Dæhli, Finne. Spesiel Stengel og Dæhli var jo helt, helt ville på den alderen?

Det var uten tvil en ekstrem overgang å komme fra trening i barndomsklubben til den lineupen som møtte meg på samling. Det gikk allerede rykter om de voldsomme talentene. Forskjellen møtte meg virkelig da jeg på en samling stilte på Gardermoen med min slitne United-sekk kjøpt på Fotballshop, og Mats Møller Dæhli kom med ekte United-bag rett fra prøvespill i Manchester. Mats er for øvrig uten tvil den beste spilleren jeg noen gang har spilt med. En helt vill fotballforståelse, og teknikk ut av en annen verden.

> Etter dette ble det aldri spill på noe høyere nivå en 3. div, hvorfor?

På videregående hadde jeg én sesong i Notodden da de var i OBOS-ligaen. Det ble ett innhopp i cupen, men ellers Norge rundt som andrekeeper på benken. Etter mye pendling og lite spilletid dalte motivasjonen, og det kom til et punkt der jeg måtte velge mellom å prioritere skole eller satse fullt ut. Alt i alt er jeg godt fornøyd med opplevelsene på banen, selv om jeg naturligvis ikke hadde sagt nei takk til flere kamper. Om ikke annet kan jeg sitte med en iskald øl og se på VM i sommer, det kan ikke Sørloth og resten av gutta!

> Hvordan endte du opp i Majorstuen?

Litt tilfeldig. Under covid trente jeg med futsallaget til Sandefjord (Nå FC Oslo). Ettersom de spiller i eliteserien ble det definert som toppidrett, og vi fikk lov til å trene sammen under pandemien. Da verden åpnet opp igjen var det flere på laget som spilte for Majorstuen, og da de trengte keeper var veien kort. Et godt valg, og en bra klubb å være i!

> Hvordan tror du det går med Majorstuen i år?

Vi går alltid inn med innstillingen om å klare opprykket, og jeg forventer at vi kommer til å kjempe godt i øvre halvdel. Når store lag som Haslum og Lommedalen har tatt steget opp så tror jeg det blir en jevnspilt sesong hvor marginene og treverket vil avgjøre!