Vår ferskeste skribent Eirik Enbusk har skrevet en veldig god sak om Eirik Haugstad, som har kamper for Nesodden, Stabæk og Lyn, blant annet. Heng med og les da vel!

I denne saken møter vi Eirik Haugstad – en spiller som har kjent intensiteten i Eliteserien og nå tar del i fotballen på 5. divisjonsnivå. Han gir oss et ærlig innblikk i sine beste og vanskeligste minner, sine valg i karrieren og den lille, men minneverdige situasjonen som ga ham en unik plass i fotballhistorien.

– Du har 42 Eliteserie-kamper og en haug av kamper i både Stabæk, Lyn og Jerv. Hva er dine beste og verste minner på fotballbanen gjennom karrieren din?

– Et av mine beste minner må helt klart være da vi gjorde det bra med Stabæk, og oppnådde en kruttsterk 3.plass. Da var det en herlig flyt og fin spillergruppe. Rett og slett veldig gøy! Jeg må også trekke fram scoringen mot Rosenborg i NM i 2017 med Jerv. Det var skikkelig kult!

Av de litt tyngre minnene sitter opprykksfinalen med Jerv i 2016 fortsatt langt inne. Stabæk var i Eliteserien og sto i fare for å rykke ned, mens Jerv spilte for opprykk til Eliteserien. Samme sesong hadde jeg forlatt Stabæk til fordel for Jerv, noe som gjorde kampen ekstra spesiell.

Vi ledet 1-0 etter første kampen hjemme på Levermyr, men tapte surt 2-0 i
returoppgjøret på Nadderud, den tidligere hjemmebanen min. Ohi Omoijuanfo scoret to sene scoringer, noe som faktisk fortsatt oppleves som surt. Ingen bitterhet, og kun god stemning. Var bare bittert å ikke klare det opprykket vi drømte om, i tillegg til mye kjentfolk på begge lag. Skulle veldig gjerne den som gikk seirende ut av det.

– Av alle eliteseriekamper du har hatt med Stabæk kom mange som innbytter. Hvordan var det å ikke ha en fast startplass? Var det bittert å ikke spille flere kamper i Eliteserien når du først var på det nivået?

– Jeg var alltid 12.mann ved at jeg ofte kom først inn fra benken, men fikk sjeldent starte kamper. Som regel da jeg fikk sjansen uti kampene skapte jeg sjanser, og bidro i stor grad.

Men jeg satt aldri med en bitter følelse, og følte heller at det var naturlig å prøve seg et nivå lavere i OBOS-ligaen når man ikke får de store sjansene i Tippeligaen. Ting forandrer seg også med årene i form av motivasjon og lyst.

Mye kunne selvfølgelig vært annerledes, men det er ikke noe jeg tenker mye over. Hadde jeg ofret enda mer kunne jeg helt sikkert nådd høyere, men tenker uansett at jeg skal være fornøyd med det jeg har gjort og oppnådd.

– Hadde du trodd da du var liten at du skulle spille i Eliteserien?

JA! Det har jeg alltid hatt trua på. Når man er liten tror man jo naturligvis at man kan nå langt, og jeg var intet unntak. Allikevel skjønte jeg nok ikke hvor mye som krevdes for å nå toppen. Jeg var jo på kretslag hvor de aller fleste ikke nådde toppen.

Få unntak var Mats Møller Dæhli og Herman Stengel. Jeg drev også med friidrett da jeg var liten, men det var som trening mot å bli en enda raskere og bedre fotballspiller.

– Hva synes du om karrieren din totalt sett?

Jeg er egentlig fornøyd med det jeg har oppnådd. Man kan alltids gjøre ting bedre, og jeg ser tilbake på mange situasjoner hvor det ble veldig «nesten». Det hadde selvfølgelig vært kult å nå enda lenger, men det er heldigvis ikke noe som plager meg noe særlig. Er stort sett fornøyd med å ha nådd lenger enn de fleste. Nåløyet er jo veldig trangt!

– Er det noe du angrer på gjennom din karriere?

– Jeg skulle gjerne visst litt tidligere hvor mye som faktisk skal til for å nå toppen. Alt fra trening til kosthold og søvn som jeg gjerne skulle fått vite mer om i tidlig alder. Ellers er jeg stort sett fornøyd med klubbvalg og andre valg i karrieren min. Hatt det veldig fint overalt.

– Hvem er den beste du har spilt med og mot? Du kan svare en spiller på hver som folk bør kjenne til, og en spiller som er undervurdert og som folk flest kanskje ikke vet hvem er?

– Beste motspiller må være Martin Ødegaard, også kjent som Martin (15). Kommer ikke utenom den! Jeg møtte han i en av hans første kamper for 1.laget til Strømsgodset, og han var rett og slett et så vanvittig ungt og usedvanlig stort talent.

Mats Møller Dæhli har jeg både spilt med på kretslaget OG mot i en eliteturnering i Lyn. Han hadde ekstremferdigheter som var helt unike, og en topp fyr!

Beste medspiller kommer jeg ikke utenom Adama «Dio» Diomande. Han var rett og slett et beist det var vanskelig å spille mot, men sykt digg å ha på laget sitt. Han bøtta inn med mål, og var sinnsykt viktig for oss i Stabæk. I tillegg må jeg nevne Morten Morisbak Skjønsberg, som jeg hadde utrolig respekt for!

En som aldri fikk ut potensialet sitt, men som var utrolig god, var Ulrik Reinaldo. Han tror jeg kunne blitt vanvittig god om alt hadde klaffet.

Du spilte i Lyn i junioralderen, og returnerte senere i karrieren til klubben du la opp på toppnivå. Hvordan var prosessen bak overgangen som 16-åring, og hva husker du best fra tiden i Lyn?

– Våren 2010 spilte jeg eliteturnering for Lyn G94 som 16-åring. Deretter meldte jeg overgang fra Nesodden til Lyn, og spilte et halvår for juniorlaget til Lyn i 2011 før jeg gikk til Stabæk. Før jeg kom til Lyn første gang, spilte jeg juniorfotball og banka på døren til A-laget hos Nesodden.

Da jeg skulle ta valget om å dra til Lyn, var valget egentlig ganske greit. I ettertid ser jeg også at dette var veldig lurt, da jeg gikk ned på G16-fotball igjen. Der fikk jeg muligheten til å vise hvor langt framme jeg var for alderen, noe som gagnet meg positivt.

Totalt sett var mitt første opphold en litt slitsom tid. Jeg pendlet den såkalte «trekant-ruta» som var Nesodden – Bærum (NTG) – Kringsjå – Nesodden. Så det var egentlig en lettelse å dra til Stabæk sånt sett. Men jeg hadde det veldig fint i Lyn, og hadde en fin tid der og.

Da jeg kom tilbake til Lyn i 2018, hadde jeg en veldig fin tid. Jeg og noen lagkompiser bodde i kollektiv og levde livet, samtidig som vi dro på treninger og hadde det gøy. På denne tiden studerte jeg, og trappet dermed ned på karrieren. Opprykks- og resultatfokuset var absolutt der, men vi la nok kanskje ikke ned det arbeidet som krevdes. Motivasjonen gikk litt fra å være en unggutt som skulle opp og frem, til at resultatene for laget var den viktigste drivkraften.

– Du har vel en litt spesiell rekord i Eliteserien da du tilsynelatende har den korteste keeperkarrieren noensinne. Dette var jo faktisk også debuten din i den øverste divisjonen (Tippeligaen). Kan ikke du fortelle litt om den?

– «Jeg visste hva du skulle spørre om», sier Eirik med glimt i øyet.

– Førstekeeperen vår var i Brasil på fotball-VM med Elfenbenskysten (Mande Sayouba), mens andrekeeperen vår var suspendert. Vi måtte da hyre inn en keeper for 1 kamp, som kun kunne komme inn som innbytter ifølge NFFs regelverk. Da tok jeg rett og slett en for laget. Det var jo ikke bare gøy, men også litt pinlig på en måte.

Det var jo ikke slik jeg skulle debutere på det høyeste nivået i Norge – hehe. Men jeg spilte jo alle de kommende kampene, så jeg tror jo det var bra for min del å vise at jeg også var en lagspiller. Det er jo også greit for min del at det ikke er det som kommer opp når man googler navnet mitt.

– Nå for tiden er du spillende assistenttrener for Nesodden A-lag i 5.divisjon. Har du noen videre ambisjoner om en trenerkarriere?

– Både ja og nei egentlig, for det er jeg faktisk ikke helt sikker på. Jeg har til nå ikke gått inn for det, annet enn at jeg synes det er gøy her og nå. Så får jeg prøve meg litt frem og se hvordan ting er og fungerer. Jeg trives jo godt med å være med og sette mitt preg på ting utenom å spille. Så vi får egentlig se hva framtiden bringer.

Da vår journalist spør Eirik om det er noe mer han har på hjertet, vil han like gjerne benytte anledningen til å trekke frem den sterke utviklingen hos Nesodden sitt A-lag. Laget kjemper i toppen av sin avdeling i 5.divisjon, og har en sterk spillergruppe på gang. Eirik vil allikevel understreke at det fortsatt er forbedringspotensiale, men at det er små ting som skal til for at klubben tar ytterligere steg.