Er du over middels interessert i norsk fotball og en smule opptatt av journalistikk, har du hørt om Svea – eller Knut Espen Sveegarden, som han også heter.

Etter over 30 år i VG var det over for Svea, som etterlater seg en utrolig journalistikk og en rekke fantastiske saker.

Vi har tatt en prat med Svea om livet hans før han ble journalist, hvordan fotballkarrieren var og hvem de største profilene han møtte var.

Han ble født 10. desember 1962 og vokste opp på Lillehammer. Hva skjedde etter det? Heng med!

– Hvordan var barndommen og ungdomstiden? Spilte du noe fotball da du var ung?

– Barndommen og ungdomstiden var fin, bortsett fra stammingen. Jeg var kaptein på skolelaget i både basket og fotball. Jeg spilte fotball på Lillehammer FK, og endte med drøyt 200 kamper i klubben. Var på kretslagssamling som guttespiller, kom til 4. runde i junior-NM to år på rad, og ble satt opp i A-stallen til Lillehammer FK (som da var på nivå tre) som 19-åring i 1982.

Jeg spilte til jeg fikk barn, 28 år gammel. De siste sesongene for Sinsen/Sandaker i Oslo. I Lillehammer FK ga jeg meg tidlig, da jeg ikke ble satset på, og prioriterte heller skrivingen. Det var nok et smart valg. Med full satsing kunne jeg nok (muligens) spilt det som i dag er Obos-ligaen. Men det var ikke verdt det. Jeg spilte med Jan Madsen, som fikk 1 A-landskamp for Norge og som ble cupmester med Bryne i 1987. Petter Belsvik var noen år yngre, han var guttespiller da jeg ble satt opp i A-lagsstallen. Jeg spilte med faren til Anders Trondsen.

– Hvordan ble du journalist? Og hvor startet du?

– Jeg ble journalist, mot alle odds (ingen fordel å stamme i dette yrket) fordi jeg var flink til å skrive, elsket idrett og tall og navn, og skjønte tidlig hva som var en sak. Jeg startet min karriere i lokalavisa G & LT (Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer) da jeg var 14 år, med referater fra kamper jeg selv spilte, pluss bedriftsidrett og etter hvert engelsk fotball og lokalfotball.

– Hvorfor ble det VG, og hvorfor ble du der så lenge?

– Det ble VG, etter snaut seks år i Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen). Jeg ble head-huntet til VG og begynte der i 1991, med hovedansvar for ishockey i avisa. Etter hvert ble det mest fotball. Jeg ble der så lenge fordi jeg likte meg, fikk gjøre det jeg elsket aller mest – snakke med mennesker og skrive reportasjer, etter hvert kommentarer, om idrett. VG var en fin plass å jobbe, jeg angrer ikke et sekund, verken på at jeg begynte der eller at jeg nå har sluttet.

– Hvem er de mest spennende du har intervjuet og hvorfor? Og de største profilene og hvorfor?

– De mest spennende er menneskene som har en historie å fortelle. Seriene jeg laget – «Døden i idretten» og «Skjebner i idretten» er det jeg er mest stolt av, samt nær 20 magasiner om fotballklubber og historien. De største profilene jeg har møtt: Pelé, Gordon Banks, Paolo Maldini, Kevin Keegan, Dennis Bergkamp, John Barnes og Alex Ferguson.

– Hva skal du videre?

– Jeg har nok å gjøre, har allerede avtale med tre-fire arbeidsgivere. Og kanskje blir det flere…

– Og hva er forholdet ditt til Oslo-fotball?

– Oslo-fotballen har jo preget meg siden jeg kom til Oslo som 21-åring i 1984. Jobbet mye med både Skeid, Lyn og ikke minst Vålerenga. Har et godt forhold til alle klubbene.