Av Mikkel Kjelstrup

De fleste som er glad i Osloball vet hvem Bengt Eriksen er. Han er en tidligere fotballspiller og fotballtrener som også har vært ekspert på TV i en årrekke.

Kanskje mest kjent var han for sin ekspertrolle på TV i nærmere 20 år, for TV 2, C More og Eurosport. Han var også daglig leder i Moss, men det varte bare i et drøyt halvt år.

Hovedfoto: Andreas Selliaas.

Vi har fått en lang prat med Bengt, i det som er veldig spennende lesning:

Osloball har tatt en prat med Bengt Eriksen. Bli gjerne med videre. 

Hva gjør du om dagen Bengt? Bare ekspert i Radiosporten til NRK?

— Lang historie kort: Jeg har altfor lite på tallerkenen min om dagen, så det er bare å melde seg for dem som har jobb(oppdrag) å tilby (ikke tull). Men, jeg skal jobbe for NRK TV og Radio under fotball-em for damer i juli. Det gleder jeg meg til.

Hører deg ofte på radioen, slipper du til når du kommenterer sammen med Olav Traaen?

— Hvis du hører meg OFTE på radioen, er jeg redd radioen din har hengt seg opp (eller verre; at du har stemmen min i hodet). Men det hender at jeg kommenterer på NRK Radio. Jeg er undervurdert som lytter, men jeg er livredd for å bli SÅ god til å lytte at jeg ikke lenger har noe å melde. Derfor kaster jeg meg på når Olav Traaen MÅ trekke pusten.

Noen ganger lurer jeg på om han aner at han har meg ved sin side. Han er en gudegave til radiolytterne. Han snakker fort, men er ofte verdt å lytte til. Det er en kunst. Se bare på skrivende journalister; mange av dem skriver fort og gærent. Det er ingen kunst. Men jeg fikk altfor god taletid da Olav fikk wienerpølsa i halsen i pausen av VIF—Lyn på NRK Radio i fjor.

Wieneren kom ikke helt opp igjen før etter 70 minutter, så dere kan tenke dere hva som skjedde i kommentatorbua mellom 45. og 70. minutt. Jeg skrev «LEGE?» på en lapp til Olav, men han bare ristet på hodet. Det gikk bra, heldigvis, men Olav har pølseforbud på kampdag heretter.

Eksperter: Dette bør skje med Lyn nå – og disse bør være aktuelle for å ta over

Hvordan ser en arbeidsdag ut, når du skal kommentere på radio?

— Jeg sjekker resultater, tabeller, ser gjennom de seneste kampene (høydepunkter), sjekker skader/karantener mv. Men altså: Vet jeg eller noen andre hvordan denne kampen vil arte seg? Jeg skal nå formtoppen under kamp, ikke i forberedelsene før kamp. Jeg skal først og fremst konsentrere meg om HVA som skjer, DER og DA — og kommentere/formidle det.

Da må jeg styre unna «hør alt jeg husker eller har lest meg opp på»-kommentarer, for de er dønn irrelevante og stort sett ment for å brife/imponere. Kommentatorer skal formidle. Ekspertkommentatorer skal i tillegg forstå og forklare. Eller som kommentatorlegenden Martin Tyler sa til meg: Talk little, say a lot.

Du har jo vært ekspert i de fleste kanalene som har sendt fotball. Hvilket år husker du best?

— Det stemmer. Jeg har vært i TV 2, C More, Discovery Networks Norway (TVNorge, Eurosport, Max) og NRK TV/Radio. Året er definitivt 2006. Jeg ble ekspertkommentator i TV 2 i 2003, men 2006 var året Kåre Valebrokk hadde kjøpt fotballrettighetene for én milliard kroner.

Jeg tilbrakte cirka fem uker i Tyskland under fotball-VM den sommeren. Stort sett var jeg studioekspert i Berlin, men jeg kommenterte også kamper rundt om i Tyskland. Jeg jobbet mye med Rune Bratseth under vm. Han var fortsatt stor i Tyskland etter tiden i Werder Bremen (mer om det senere), for det var Rudi Völler som ropte på Rune da Rune og jeg gikk forbi fan-sonen ved Reichstag (ikke omvendt).

Verdens dårligste avgjørelse ble tatt etter VM-finalen; Davy Wathne og jeg takket nei til lukket selskap på «TV 2s» italienske restaurant — med blant annet Pelé til stede — fordi vi allerede hadde en avtale med våre TV 2-kollegaer på et lugubert serveringssted et stykke unna.

Åsane 2 stilte med “hele” A-laget. Likevel vant Lyn 2 kaoskampen i Bergen

Forskjell på å kommentere fotball på tv/radio?

— Ja, det er jo det. Det er vesensforskjellig å skulle formidle noe til dem uten bilder kontra dem med. Hvor på banen skjer det? Vi må gi en mer detaljert beskrivelse av hva som skjer. Ikke henge oss SÅ mye opp i reprisene vi ser (dvs. vi må formidle reprisene på en annen måte på radio; detaljer lytteren bare kan få av oss).

Ellers er det alltid viktig (som på tv) å ta kommenteringen på alvor, men ikke seg selv så alvorlig. Gravalvor er døden i gryta. Det må være skjemt og alvor i skjønn forening. Olav og jeg tror at hvis vi har det fornøyelig, blir det mer fornøyelig å høre på oss.

Du er sønn av ikke ukjente Leif Eriksen, hvordan var din karriere?

— Karrierebegrepet er artig. Alle har hatt karrierer nå om dagen. Og alle har signert for en klubb. Jeg spilte fotball, jeg, og meldte meg inn i Oppsal som 8-åring. Spilte mygg, lilleputt og førsteårs gutt frem til jeg som 15-åring meldte meg inn i Vålerengens Idrettsforening (VIF).

Der spilte jeg andreårs gutt, junior og a-lagsfotball. Som guttunge spilte jeg på skolebylag og kretslag i Oslo. Jeg tapte to kretsfinaler på 48 timer på Bislett Stadion; onsdag kveld for guttelaget til VIF (Skeid) og fredag kveld for juniorlaget til VIF (Frigg). Den eneste gangen jeg vant kretsfinalen, var da jeg som VIF-kaptein var med å slå mine barndomsvenner fra Oppsal i juniorfinalen.

Jeg var kandidat til guttelandslaget i fotball og lå på treningsleir i Sandefjord. Vi var også objekter for NFFs D-kurstrenerkandidater (datidens høyeste fotballtrenerutdannelse i Norge), men jeg kjedet meg så fælt at jeg ville dra hjem. Før jeg kunne dra hjem, måtte jeg innom guttelandslagssjef Tangen. Han gav meg grov kjeft i en halv time og mente jeg var dønn useriøs (fordi jeg heller ville spille Copenhagen Cup med VIFs guttelag enn å høre på gudsjammerlig kjedelige D-trenerkandidater hele dagen).

Jeg ringte min kjære far (som det året trente VIF til seriemesterskap, 1981). «Jeg tror ikke du skal regne med å bli kalt inn på juniorlandslagssamling neste år», var hans kommentar. Jeg debuterte for a-laget til VIF i NM-semifinalen mot Steinkjer på Bislett Stadion i 1983 (18 år). VIFs glansperiode var 1980—1985; cupmester 1980 og tapende cupfinalist 1983 og 1985, seriemester 1981, 1983 og 1984 samt seriebronse 1985.

Banehopper Mattis røper favorittbanen i Oslo: – Den er naturligvis nummer 1!

Berikende, tøffe og kule år — først som sønnen til treneren, dernest som spiller. Jeg spilte for Strømmen i 1988 (jeg hadde lagt meg ut med fotballtrenere igjen, denne gangen i VIF; til mitt mulige forsvar skal det nevnes at VIF kastet ut treneren noen måneder etter min kritikk, så jeg var egentlig bare litt for tidlig ute med å ha rett). 1989 var jeg tilbake i VIF. I 1993 brakk jeg benet på vintertrening.

Komplikasjonene som fulgte var ikke forenlig med videre fotballspill, så jeg måtte gi meg som 28-åring. Døvt, men sånn var det. I 1996 hadde jeg min første trenerjobb; Drøbak-Frogn Idrettslag i Obos-ligaen. Kjempetreg start, men etter hvert slo vi alle lagene etter hverandre (33 poeng på 11 kamper). Økonomisk rot hindret oss fra opprykk (hvilket ville ha vært historisk for DFI). Jeg tok over a-laget til Skeid noen kamper før slutt i 1997, men nedrykk til Obos-ligaen ble et faktum. Vi rykket rett opp i Eliteserien i 1998. Den ble nok en gang for tøff.

Skeid 1999 er Norges aller siste amatørlag i Eliteserien (jeg jobbet fulltid ved siden av, spillerne jobbet/studerte fulltid ved siden av). Det er vrient når konkurrentene kan trene dobbelt så mye og hvile dobbelt så mye.

Bully har ikke spilt på ett år. Dette er status nå: – Utrolig frustrerende

Stemmer det at du takket nei til jobben som sportsdirektør i Vålerenga Fotball i sin tid?

— Ja, det stemmer. Jeg grublet jo fælt og ville så gjerne, men så spurte Flammen: «Asså du skal ikke ta ut laget, ikke bestemme hvordan dem trener, ikke bestemme hvordan dem spiller, ikke bestemme … og det trur’u går bra?» Nei, det hadde ikke gått bra. Martin Andresen hadde som (spillende) trener/manager allerede de fullmaktene, så sånn var det.

Hvorfor får ikke Oslo ett topplag i Eliteserien? Er jo 20 år siden i år at Vålerenga ble seriemestere. Må vi vente 20 år til?

— Det kan tenkes at vi må vente 20 år til. Oslolagene drives rett og slett for dårlig — ellers hadde det sett bedre ut. I Eliteserien ligger VIF og KFUM dårlig til. I Obos-ligaen gjelder det samme for Lyn og Skeid. Det er lenge siden 1960-tallet. Seriemesterne het da Lyn i 1964, VIF i 1965, Skeid i 1966 og Lyn i 1968. Frigg er ute av toppfotballkartet. Kjelsås og Grorud er ute av Obos-ligaen.

Apropos Oslo og toppfotball: I 1988 var det kun tre oslogutter som startet første serierunde; Eivind Arnevåg (VIF), Arne «Maler’n» Amundsen (Strømmen) og meg selv (Strømmen). Det vil si 3 spillere fra Oslo av til sammen 132 spillere i vår øverste divisjon.

Herjet i Vålerenga og for Norge som ung og spilte i Las Vegas i fjor. Nå er spissen klubbløs

Følger du Oslofotballen tett? Eller blir det mest å følge nevøen din Mathias Enger Eriksen i Moss?

— Jeg har fulgt oslofotballen hele livet. Jeg er jo et ektefødt barn av oslofotballen. Jeg var så heldig å vokse opp med mange gode spillere på smågutte-, gutte- og juniorlag; Oppsal, VIF, Skeid, Grorud, Årvoll, Lyn, Frigg, Abildsø m.fl. Spillere som preget klubblag, bylag og kretslag i Oslo Fotballkrets. Det var en smeltedigel på Huk om sommeren; da spilte vi i parken med søppelkassene som mål — på kryss og tvers av klubbtilhørighet.

Vi møttes i klubbdrakter på årets høydepunkt (i tillegg til kretsfinaler) til juleturneringen i Ekeberghallen. Men altså … spørsmålet var om jeg følger oslofotballen tett. Nei, ikke så tett nå om dagen. Jeg har vært på VIF-, Skeid-, Lyn-, Kjelsås- og Oppsalkamper i år, men jeg har ikke rent ned dørene. Jeg sikter på Oppsal—Drøbak-Frogn kommende søndag; barndomsklubben min mot den første klubben jeg trente.

Min kjære nevø, Mathias Enger Eriksen, er en særdeles god keeper. (Jeg kan si det, for når jeg uttaler meg om fotball, uttaler jeg meg utelukkende om fotball.) Jeg ser han og Moss FK én og annen gang — på Melløs eller på tv. Jeg vil både Mathias og Moss FK vel, men jeg har ikke prioritert kampprogrammet deres. Jeg var til stede på Melløs da Moss slo Kongsvinger i kvalik i fjor høst.

Du hadde en kort karriere som daglig leder i Moss, rakk du å teste pølse i vaffel?

— Jepp. Påspandert av min kjære nevø Sebastian (broren til Mathias). Jeg er veldig glad i ordentlig mat (les: som ikke ligger i pappeske i dagligvarebutikken), men til håndmat å være var pølse i vaffel helt innafor (søtt og salt). Hvor gærent kan det gå med den komboen, liksom, vi snakker ikke om komboen daim og sursild, akkurat.

Dette er Oppsals altmuligmann Jørgen Grydeland: – Veldig gøy!

Dekningen av Oslofotballen i media er ganske dårlig. Spesielt etter at Dagsavisen la ned sin satsning?

— Det er mitt inntrykk også. Dårlig eller ingen dekning. Det var hovedgrunnen til at jeg for litt siden tilbød meg å dekke oslofotballen for en osloavis. Jeg fikk til svar at de ikke dekket oslofotballen. (Det var jeg klar over, det var derfor jeg tilbød meg å dekke den.)

Osloball er en relativ ny satsning, hvordan kan de vokse fortest mulig tror du?

— Må Osloball vokse fortest mulig, da? Selv i klikkhelvetes tidsalder, har jeg fortsatt tro på kvalitet. Hvis (umiddelbar) oppmerksomhet og vekst er det eneste, er det bare å spørre en velvillig tulling som skriker og skaper seg om alt og ingenting. Sånne finnes på hvert gatehjørne (i Oslo som i andre deler av landet). Jeg tror ikke det er veien å gå — ikke for Osloball heller. Da får dere i hvert fall ikke meg som fast følgesvenn.

På den annen side: Det er vrient å gi råd. Utover at skjemt og alvor må gå hånd-i-hånd. Osloball må ha troverdighet over tid. Små saker og tunge saker. Lette saker og vanskelige saker. Jeg synes mange bommer på valg, vinklinger og viktighet. Lettvintheter, overfladiskhet og fravær av refleksjoner preger fotballsaker — enten det er på nettet, i papirutgaver, på tv eller på radio. «Snakkiser» er ofte det eneste.

Dette er Korsvolls supporterklubb Gladlaksene: – Er vi mette? Aldri!

Fotball er både enkelt og vanskelig, men innimellom må vi innom det vanskelige. Det er rett og slett ikke enkle svar på alt i fotball. Noen ganger må vi innom historien, sammenhenger, tyngdelover mv. Jeg sliter når erfaring og kunnskap blir satt til side for kjappe kommentarer. Jeg vil ha kombinasjonen. For eksempel: Ikke spør dagens VIF-regime om VIF-kulturen.

Klubben ble stiftet i 1913 og hadde glansperiodene sine på 1960- og 1980-tallet. Ingen av dem som er der i dag kan noe om kulturen som har preget klubben. Tenk litt gjennom temaer/vinklinger. Ofte velges det enkle, til og med det grunne. Kan tema/vinkling gjennomtenkes litt mer før det serveres?

Det er mange små og gode historier om og i oslofotballen; fortell dem med formidlerglede. Køen av dramaqueens får heller vente med å komme til orde. Men dette er strøtanker i skrivefarten. Jeg får heller være Osloball-konsulent ved en annen anledning.

Kjent realityprofil dukket opp i 5. divisjon: – Mye fart og vilje, lite teknikk!

Ikke bare prater du bra for deg, men du er jævla god til å skrive også. Hvor ofte oppdaterer du bloggen din og hvor kan den leses?

— Takk. Virkelig. Min farmor var nådeløs; «han sier mye, men han får ikke noe sagt». Min far var en ordets mester; tydelig og direkte. Av dem lærte jeg også vålerengelsk flytende. Men jeg er fortsatt best i muntlig, selv om jeg har skrevet mye for både Dagens Næringsliv, VG, Dagbladet, Nettavisen og på bloggen min tidligere. Bloggen har lenge ligget brakk, men så kom VAR. Da ble det uutholdelig, så da tok jeg opp skrivingen. Følg med og les meg gjerne på: https://bengtomball.wordpress.com/

Du har sett fotball i Oslo en del ti år, kan du sette opp 11 spillere fra Oslo i valgfri formasjon?

— 1—2—5—1—2 med ungt og gammelt fra oslofotballen (kraftig nostalgia-preget med spillere som så vidt jeg vet startet i en osloklubb; f.eks. faller John Carew (Lørenskog, senere VIF) utenfor):

Arne «Maler’n» Amundsen (Bøler, Lyn, LSK); Leif «Syver» Syversen (Skeid, VIF)—Bjarne «Bamse» Hansen» (VIF); Henning «Proffen» Bjarnøy (VIF), Tor Egil «Toro» Johansen (Skeid, LSK), Bengt Eriksen (Oppsal, VIF), Trond Hoftvedt (Frigg, VIF)—Egil «Snapper’n» Johansen (Bøler, VIF); Knut Helge «Liller’n» Mathisen (Skeid); Ola Dybwad-Olsen (Lyn)—Willy Olsen (Frigg).

Har du en god fotball historie på lur som tåler dagens lys?

— Tre søte fotballhistorier. Rune Bratseth først, Nils Arne Eggen etterpå. 1) Rune og jeg dro sammen til Olympiastadion i Berlin for å ordne med vm-akkrediteringene våre. Vi sto ved siden av hverandre i hver vår kø og kom frem til skranken likt. Vi ble spurt om etternavn. Bratseth og Eriksen, da. «Bratseth som i Rune Bratseth?» spurte Runes mann. «Ja» svarte Rune. Så kikket karen opp. Han ble så forfjamset av å se Rune at han ramlet av stolen og havnet på gulvet.

2) Nils og jeg var blant flere trenere på Dagfinn Enerlys fotballskole. Det var cirka 100 gutter og jenter i alderen 6—15 år. Vi hadde gjennomført to økter og var klare for middag. «Skal vi ta oss en øl før medda’n, Bengt?» spurte Nils. Sånn ble det. Men så kom det en annen trener på fotballskolen. «Drikker dere øl med så mange barn til stede?» spurte han. Nils brukte ikke lang tid på den replikken: «Min kjære venn, det e jo itj narkotika vi snakke om.»

3) Samme Nils på samme fotballskole. Vi trente lag på hver vår bane, Nils og jeg, men banene lå nesten inntil hverandre, så jeg hørte godt hva som skjedde på banen til Nils. Han hadde brukt litt høy utestemme en stund, og så hørte jeg en gutt som litt fortvilet sa til Nils: «Men jeg er jo bare 13 år.» Hvorpå Nils repliserte: «Ja akkurat — du ska’ jo snart bli pappa, itj sant!» Nils gikk så bort og gav gutten en klem.