Lars Tjærnås er et kjent og kjært navn for de fleste som følger med på fotball. CVen hans er intet mindre enn svært imponerende, med trenerjobber for klubber på toppnivå i Norge, samt et opphold i engelske Wimbledon.

I den sammenheng har vi tatt en prat med 65-åringen som er født og oppvokst på Årvoll i Oslo, og som har vært involvert i en rekke Oslo-klubber.

Vi har tatt en lengre prat med Lars og stilt han en del spørsmål. Bli bedre kljent med profilen du og!

– Lars! Kan du fortelle litt om egen fotballkarriere, ble det noe spill før du ble trener i Årvoll? Hvordan ble du trener?

– Jeg spilte i Årvoll hele veien. Var kaptein på et lag som ble Norgesmestere som G16 og kretsmestere 3 ganger. Var fast på kretslag i 3-4 år og på landslagssamling. Sånn sett var det noen som så på meg som et stort talent. Men jeg var for treg. Og da jeg spilte på A-laget som 22-åring fikk jeg tilbud om å bli spillende trener. Jeg forsto heldigvis at det ar en dårlig kombinasjon, så jeg la opp og ble trener for Årvoll på A-laget i 2 år, før jeg dro videre til Grei.

– Så var du i Grei og Mercantile, hva husker du fra de årene? Trente du noen spesielle?

– Grei var et eventyr. To strake opprykk fra 4. og 3 divisjon, og så to sesonger der vi var helt i toppen av 2. divisjon, da vi ble nummer 2 og 3. Jeg trente blant annet brødrene Enerly, de to storebrødrene til Dagfinn, som også var med litt på noen treninger om veldig ung gutt. Fantastiske år!

Så ble det Mercantile. En annerledes klubb, fordi den bare hadde A-lag, ikke aldersbestemte lag. Vi holdt oss i 2. divisjon begge årene, noe jeg mener var veldig sterke prestasjoner. På den tiden var jeg lærer på Wang fotballgym, og tok med flere spillere derfra til klubben.

– Så Bærum og Stabæk før det ble VIF, hvordan endte du opp der? Kan du fortelle om hvordan du ble hovedtrener i 98 og hvorfor så kort?

– Bærum og Stabæk var to eventyr. I 1991 trente jeg et pur ungt lag i Bærum, som vant 2 div helt overlegent. Året etter var vi i toppen av 1. divisjon helt til de siste rundene. Så fikk jeg tilbud av Stabæk, noe som ble fantastisk.

Vi vant 2 div i 93. Rykket opp til OBOS, dr vi ble tippet til nedrykk av alle. I stedet rykket vi videre rett opp til ES /Tippeliga, der vi debuterte i 95. Etter en tung vår reiste vi oss enormt på høsten , og berget plassen veldig greit. Fantastiske år!

Etter 95 hadde jeg tilbud fra veldig mange klubber, blant annet Molde, Tromsø, Start og flere. Men jeg valgte å gi meg , og i stedet fortsette med det jeg hadde gjort hele veien samtidig som jeg var klubbtrener – trene landslag, men nå på heltid.

Så fikk jeg tilbud fra Vålerenga på høsten 96 om å bli trener og sportslig leder. Sesongen 97 ble en drøm. Etter at de rykket ned i 96, mot alle odds, rykket vi soleklart opp igjen, samt vant NM. Dets iste en fenomenal dag på Ullevaal, med en av de beste finalene – også for et nøytralt publikum

Så ble jeg hovedtrener sesongen 98. Etter å bare ha opplevd medgang i min trenerkarriere opplevde jeg nå motgang. Vi slet, og jeg hadde ting personlig ved siden av som tynget, etter å ha mistet faren min. Da vi kom til august foreslo jeg at vi skulle spørre Drillo om han kunne overta hovedansvaret. Ingen av oss hadde tro på at han ville etter miraklene med landslaget. Men heldigvis takket han ja- vi fikk opptur og berget plassen med god margin.

– Hva husker du av tiden i Wimbledon? Hvordan ble det engelsk fotball?

– På våren 99 ringte telefonen hjemme hos meg. Det var Drillo, som fortalte at han hadde fått tilbud fra Wimbledon- og om jeg kunne tenke meg å være assistent. Det ble en fantastisk opplevelse. Vi gjorde det godt første halvdel. Så kom skader på mange nøkkelspillere, noe stallen ikke tålte. Jeg er fortsatt overbevist om at vi hadde klart plassen om vi ikke hadde fått sparken to runder før slutt- da vi lå over streken.

– Hva skjedde etter at du kom hjem?

– Da vi kom hjem ble jeg trener i Hønefoss i 2 perioder, pluss spillerutvikler i LSK da vi tok sølv i 2001. Så mista jeg stemmen og måtte gi meg som trener. Etter det har jeg jobba som sportssjef i HamKam, speider i Viking, Brann og Vålerenga blant annet, samt noen oppdrag for klubber i utlandet. Ved siden av alt dette har jeg jobba med TV siden 1997, og som ekspert i Aftenposten siden 2002, og trives strålende med begge deler.

– Hva er forholdet ditt til Oslo-fotballen?

– Forholdet mitt til Oslofotballen er veldig tett og nært. Jeg elsker å dra på kamper, gjerne i 2,3 og 4 div , og møte kjente jeg har fått gjennom et langt liv. Etter å ha vært i såpass mange klubber har jeg ikke ETT fast norsk favorittlag, men mange som har en del av hjertet mitt

– Og på tampen – hva skal til, tror du, for at VIF etablerer seg i den øverste eliten av norsk fotball i årene fremover? Og for at Lyn skal rykke opp?

– For Vålerenga mener jeg viktigste stikkord er tålmodighet. Ser du over siste 30 år er det vanskelig å finne en rød tråd i treneransettelser, det vil si kontinuitet i filosofi. Suksessrike klubber, Glimt et godt eksempel, de har en bærende tanke om hvordan spille fotball- og ansetter ut fra det. Og så må de tåle å slite en stund uten å få panikk og endre retning igjen.

Lyn gjør veldig mye riktig. De har flinke folk i nøkkelroller sportslig. Men som mange andre lag i Oslo lider de av mangelen på fasiliteter målt mot klubber andre steder i landet. Så der handler mye om de ytre rammene, økonomi, egen arena etc. Men jeg er imponert over hvordan de har bygget klubb smart etter raset og konkursen.